På tide å endre det som ikke fungerer

Innlegg: Einar Salvesen, psykologspesialist, Kompetansenettverk for kvalitet i barnevern (KIB), Norge
Trude Hoff, spesialpsykolog, KIB Norge

EUROPARÅDETS SOSIALKOMITE har utarbeidet rapporten «Striking a balance between the best interest of the child and the need to keep the families together». Rapporten fremstår som grundig og poengterer svært viktige dysfunksjonelle sider ved deler av norsk barnevern, forhold som det er på høy tid å endre.

Rapportens vurderinger og konklusjoner er i tråd med de forholdene i barnevernsystemet som beskrives i Den nasjonale bekymringsmeldingen – som barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland kalte den i 2015 – er nå undertegnet av 268 fagfolk.

DYSFUNKSJONELT. Rapporten er også helt i tråd med synspunktene til Kompetansenettverk for kvalitet i barnevern (KIB), en organisasjon som vil skape et bedre barnevern. Nettverket består av fagfolk med detaljkunnskap om det norske barnevernet og dets håndtering av enkeltsaker.

Representanter for KIB Norge har gjennom de siste to årene hatt flere møter og diverse korrespondanse med EU-parlamentarikere og Europarådets medlemmer for å orientere dem om alvorlige dysfunksjonelle sider ved vårt barnevernsystem – både på generell basis og med eksempler fra enkeltsaker. Det er med stor glede vi nå ser at Europarådet har godkjent denne rapporten.

Ved avstemningen i Europarådet var det et stort flertall for at rapporten skulle godkjennes: To stemte imot og en del stemte blankt, mens cirka 70 prosent stemte for godkjenning.

KONSEKVENSER. Rapporten vil få følger når det gjelder håndteringen av barnevernssaker som fremmes for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.  Selv om vedtaket er formulert med mange av de samme ord og vendinger som vi ser i det norske lovverket – og som ikke har vært tilstrekkelig for å legge til rette fornuftige rammebetingelser for en god og ansvarlig praksis, får vi håpe at vurderingene i Europarådets rapport kan innskjerpe nødvendigheten av å ta loven til følge.

Dette innebærer at det gis mindre rom for misbruk- og forenkling av psykologisk teori og metode med hensyn til hvordan loven skal anvendes – og at man ikke kan gå inn å hente ut barn fra familier med politi på det lavterskelnivået man ofte er vitne til i dag.

Skadevirkningene av en akuttplassering på for tynt grunnlag er langt større enn en avventende fremgangsmåte, der dialog om hva barnet har uttalt, kan synes mer hensiktsmessig.

Les også: Fellesinstitusjoner hjelper ikke nok

TIL BARNETS BESTE. Videre poengteres i rapporten at man ikke snakker om et enten eller, men et både og: At man menneskerettighetsmessig – på alle nivåer i arbeidet med barn og familier – skal ta hensyn til barnets beste- og nødvendigheten av å holde familiene sammen gjennom den hjelp og bistand som ytes. Og ved en eventuell nødvendighet av å flytte barn ut av familien, skal det gjøres en grundig innsats for tilbakeføring til foreldrene snarest mulig uten unødvendig opphold etter plassering, og der tilknytningsteori ikke kan benyttes ensidig som argument for ikke å tilbakeføre barnet.

Dette tydeliggjør også behovet for å tilrettelegge for, og øke hyppigheten av kontaktmuligheter – samvær – mellom barn og biologiske foreldre.

EN NØDVENDIG DIALOG. For at norsk praksis skal være i tråd med standardene og kravene i rapporten, mener KIB at det trengs en skjerping av skjønnsutøvelsen i norske barnevernssaker, som igjen fører til heving av terskelen for inngrep fra det offentlige i familie- og privatlivet til borgerne. Rapporten er egnet til også å skjerpe konsekvenser dersom kommuner ikke overholder loven eller utøver god praksis, som er i tråd med barns interesser og medbestemmelse.

Mye tyder på at diplomatiet, i tillegg til departement og direktorat i Norge, vil ha stor interesse av å modere kritikken av norsk barnevern og det norske rettssystemet, slik dette fremstår i rapporten. Derfor er dialog om innhold og vurderinger i rapporten nødvendig. Mediene er viktige bidragsytere til å muliggjøre dette.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/2018